Tusenårsjubileum 1022 – 2022
Eidsivatinget gjennom 1000 år
Den 17. juni 1022 satte Olav II. Haraldsson Eidsivatinget på Eid. Tinget fikk navnet «Heidsivisthing» etter Heidsær som var datidens navn på Mjøsa.
I "Olav den helliges saga" leser vi: "Nå stevnet kong Olav et stort ting på det stedet Heidsævestinget har vært siden. Han satte det inn i loven at opplendingene skulle sokne til det tinget, og Heidsævesloven skulle gjelde over alle fylkene på Opplandene og så langt omkring andre steder som den alltid har gjort siden."
Kong Olav II H. rir inn på Eidsivatinget
(E. Werenskiold Nasj. biblioteket)
Tinget ble trolig flyttet fra Åker ved Hamar og var regionting for det indre Østlandet. På det største var Eidsivatinget representasjonsting for hele området fra Lesja i nord til nordre Telemark (Numedal) i sør, fra Lom vest til Särna i Sverige i øst. Dette inkluderte hele Oppland, Hedmark og Buskerud, samt Akershus nord for Oslo (Romerike/Raumarrike) og Numedal i Telemark. Eidsivatinget var aktiv til ca. 1620, altså i nærmere 600 år.
Eid, senere Eidsvoll, var et kommunikasjonssenter. Vannveiene var datidens «moterveier», og med sin strategiske beliggenhet ved Vorma og direkte forbindelse til Mjøsa (gml. Heidsær) la dette grunnlag for rik handelsvirksomhet på Eid og i områdene omkring.
Der den gamle prestegården ligger i dag, var det trolig en kongelig skysstasjon. Forskere mener også at det lå en kongsgård i umiddelbar nærhet, men foreløpig har man ikke funnet ut nøyaktig hvor denne lå.
Rundt om i Norge var det lokale ting. Tingets oppgave var å løse konflikter i samfunnet og å bruke lovverket til å dømme rettferdig. Allerede i Halvdan Svartes tid på 800-tallet hadde det vært en felles tingsamling i innlandet.
Under kong Olav Haraldsson ble tinget i 1022 flyttet til Eidsvoll. Tinget ble lagt ved Eid som var et knutepunkt for samferdselen. Det fikk navnet Eidsivatinget. Det var Olav som ga området den avgrensingen det senere fikk. Dette lagtinget omfattet Opplandene, altså det indre Østlandet.
Tinget ble holdt hvert år i et par ukers tid fra Bottolvsmesse 17. juni da bøndene hadde en pause mellom onnene.
(Ola Kjønstad har tegnet en tenkt situasjon på Eidsivatinget i 1022)
Eidsivatingloven var den loven som ble brukt på Eidsivatinget. Dessverre er disse lovtekstene stort sett gått tapt, men vi kan finne spor av dem i Magnus Lagabøtes landslov som ble vedtatt i 1274. Det er kun den gamle kristenretten som er bevart.
Eidsivatingets eldre form Heiðsævisþing er trolig oppstått av det opprinnelige navnet på Mjøsa, Heið-sær, jevnfør Heiðmǫrk, den gamle formen for Hedmark.
Olavsflammen til Eidsvoll og Eidsivatinget.
1022 -1030 <-> 2022 -2030
29. juli 2020 bygde barn fra Verdal et olsokbål på Stiklestad. Bålet ble tent av representanter for frivilligheten rundt Spelet om Heilag Olav. Olavsflammen står nå og brenner natt og dag på Stiklestad. Det skal den gjøre i 10 år helt fram til 2030.
En avlegger av dette bålet blir fraktet til Eidsivatinget i august 2021. Den skal brenne til jubileet i juni 2022.
(Olavsflammen)
Jubileet inngår som et av flere tusenårsjubileer i perioden fram til Olsok i 2030 da det store tusenårsjubileet for Olav den Helliges fall på Stiklestad skal feires, en begivenhet som skulle få gjennomgripende konsekvenser for utviklingen av rettsstaten Norge.
Demokratiet har 1000-årige tradisjoner i Norge. Folkestyre og medbestemmelse har vært kjernepunkter i norsk rettskultur siden før 1000-tallet. De gamle tingene håndhevet lover og rettssaker. Magnus 6. Haakonsson samlet lovene fra de største tingene, Frostating, Gulating, Eidsivating, Borgarting i én felles landslov. Det skjedde i 1274. Dette var en av de første lovene som var like for et helt land i hele Europa.
Les mer: www.eidsivatinget.no
Med Broderlig hilsen
Tor-Arne Aarhus
Drott Losje XXVI Eidsvoll