Høye Drott og Gode Ordensbrødre

Koronapandemien utfordrer oss alle også i 2021, men vi må aldri gi opp å drive Ordensarbeid og vi må håpe på bedre tider i løpet av dette året.

Vi har i det siste igjen sett alvorlige utslag av smittespredning og press på helsevesen og på alle samfunnsplan og økonomi for næringslivet og for mange enkeltpersoner og familier. Dette er trist og påvirker de fleste av oss sosialt og mentalt. Selv om mange føler seg aldri så robuste som mennesker og er ressurssterke, kjenner vi nok alle på at vår mentale helse er under press. Hvor lenge vil dette vare og hva vil fremtiden bringe for både gammel og ung? Ja, vi begynner vel alle å føle på at verden, slik vi har kjent den i vår tid, vil bli annerledes for våre barn og barnebarn. Slik pessimisme kan fort bre seg og gjøre oss både ettertenksomme og litt handlingslammet. Men hvordan kommer vi oss gjennom slike perioder? Tankene er nok mange hos de fleste av oss, og kanskje spørsmålene er flere enn vi liker. Hvordan innretter vi oss for å møte disse mange hverdagene, med begrenset sosial aktivitet og denne usikkerheten vi fortsatt står i?

I vår Orden er det mange eldre og yngre pensjonister som ikke har noe fast arbeid å gå til, og mange har vel heller ikke faste sysler/hobbyer å holde på med. Det er da lett å sette seg ned og mure seg inne med alt fra tv-serier til ensidig fokus på digitale tjenester og kommunikasjon. Dette kan nok fylle tilværelsen til en viss grad og gi visse positive impulser, men faren er nok også at det blir en tilværelse på «repeat» som gir ensformighet, ensomhetsfølelse og en bobletilværelse vi ikke ønsker å stå lenge i. Det fleste har vel opplevd ved sykefravær fra skole eller arbeid, at en raskt blir utålmodig etter å komme tilbake til den normale hverdagen. I disse tider settes tålmodigheten ekstra hardt på prøve, også vår mentale helse settes på prøve. Mennesket er et sosialt vesen og er ikke skapt for en slik tilværelse vi opplever nå, men for tiden har vi dessverre ikke noe særlig valg!

Vårt normale Ordensarbeid betrakter jeg som en positiv personlighetsutvikling, men også at det fremmer den mentale helsen for Brødrene, dermed betrakter jeg vårt Ordensarbeid som en samfunnsnyttig aktivitet. Gjennom våre møter som en sosial møteplass, gjennom våre ritualer, symboler, musikk og oppbyggelig innslag og innlegg i våre møter gir det rom for «å legge hverdagens bekymringer til side». I tillegg har vi studiemuligheter gjennom veiledningshefter og annen litteratur som favner mange interesseområder og som gir innholdsrike møteplasser. I våre møter går vi inn i en positiv modus og atmosfære som bør gi oss en bedre balanse i tilværelsen, litt vekk fra mange av hverdagens trivialiteter, den moderne verdens hektiske medie- og nyhetsjag og de mange utfordringer vi ellers har i verden. Men det betyr ikke at vi fjerner oss fra verden, tvert imot, dette skal gi oss positivt påfyll for å møte verden på en god og robust måte, til beste for oss selv og våre medmennesker.

De Brødre som er i fast arbeid med daglige og faste rutiner er nok litt heldigere stilt, selv om det for mange er hjemmekontor og lite kollegial kontakt. Savnet av et godt arbeidsmiljø over lang tid vil selvfølgelig sette sitt preg på den enkelte. Her kan det være en blanding av litt sorg, litt oppgitthet og mindre påfyll av den energien som ligger i det daglige møtet med gode kollegaer, med øyekontakt og tilhørende hilsener med et «hei», «god morgen» eller enda bedre; «hyggelig å se deg!». Slike høflighetsfraser er ikke bare høflige «fraser», det er nødvendige, hyggelige og aktive meldinger og tilbakemeldinger mellom mennesker, at vi faktisk blir sett av andre mennesker. Det ligger i menneskets natur at dette er en nødvendig bekreftelse på at vi faktisk er til og betyr noe for andre mennesker. Alt dette savner vi selvfølgelig også i Losjene, så lenge Brødrene ikke kan møtes fysisk!

Men: for tiden er det altså unntakstilstand fra den nødvendige menneskelige kontakten. En kontakt som vi kanskje ikke har visst helt ut at vi er avhengige av?

For min egen del har jeg gått gjennom en prosess for å finne en litt ny og mer bevisst rytme i hverdagen. Selv om en trives hjemme og i husstanden, kan prate mye med den en bor sammen med og være på telefon med øvrig familie, venner og kjente, så blir det etter hvert mye «tosomhet». For de som er så heldige at de bor sammen med noen, så er det selvfølgelig bedre enn å være helt alene og mulig ensomhet, men kan likevel, over tid, være en utfordring for mange. I denne fasen er jeg nok blitt mer bevisst på å bryte opp dagen i forskjellige gjøremål, noe for hode, noe for kroppen og noe sosialt med den eller de en har muligheter for sosialisering, inkludert bedre tid for telefonsamtaler.

For hodet:
For meg er det blitt flere daglige lesestunder, gjerne med flere bøker og sjangere samtidig og veksling mellom disse. Dette er jo også Ordensarbeid, det å utvikle seg selv gjennom andres tanker, kunnskap og noen ganger livsvisdom. Samtidig forsøker jeg å orientere meg mer bevisst innenfor tv- og internett-tilbudet som ikke er ren underholdning, og da gjerne i form av interessante dokumentarer.

Jeg har latt meg inspirere av en nylig utgitt bok jeg har fått i gave; «Kongen forteller», hvor Kong Haralds fortellinger er ført i pennen av pressemannen og tidligere redaktør, Harald Stanghelle. Dette er en meget lesverdig bok som bringer frem en del sterke følelser, vil jeg tro, hos de fleste lesere. Dette er ingen kongebiografi, men gjennom kongens fortellinger får vi et godt overblikk over vår nyere Norgeshistorie, innblikk i Kongens utfordringer og gleder og ikke minst Kongens reisevirksomhet og de mange gode inntrykk fra Kongens møte med vanlige folk over hele landet. Jeg har stor respekt for både Kong Harald og Stanghelle. Jeg oppfatter begge som troverdige, kunnskapsrike og avbalanserte mennesker med en positiv tilstedeværelse i vårt samfunn, hver på sin post og uavhengig av ulikheter og livssyn (f.eks. kan nevnes at Kongen før bokprosjektet var fullt klar over at Stanghelle er uttalt republikaner). For meg og for de fleste av oss står nok Kongen uansett som et forbilde og en folkelig og samlende skikkelse. I kraft av sin stilling, men ikke minst i kraft av sine menneskelige egenskaper, empati, åpenhet og folkelighet har han klart å bli en person som vi gjerne lytter til. Han samler oss i både gleder og sorger. I boken rører han ved mange av sitt eget livs og nordmenns hverdag og erfaringer i åpenhet og med en god porsjon selvinnsikt og selvironi.

Et eksempel fra boken, som jeg finner spesielt relevant i disse dager, og ikke minst for vårt Ordensarbeid, er når han reflekterer over «samtalens nødvendighet». Kongen snakker altså ikke om den nødvendige samtalen som vi av og til uansett må ta, men om nødvendigheten av samtaler, for at vi skal fungere godt sammen som mennesker. Vi erfarer vel selv også at vi gjennom samtaler blir bedre kjent og får utfylt hverandre med andre bilder enn det mer overfladiske og kjappe fokuset i dagens digitale verden.
Jeg oppfatter dette som noe av det grunnleggende i alle mennesker, at vi alle har et sterkt behov for å kommunisere gjennom direkte samtale med andre, ansikt til ansikt. Men det er vel også grunn til å reflektere videre på dette i form av det samfunnsmessige behovet vi har for samtaler og god kommunikasjon for å opprettholde et mest mulig enhetlig samfunn hvor alle forsøker å forstå og respektere hverandre. Her har nok både politikere og folk flest noe å lære. Dette i motsetning til mange av dagens ytringer på sosiale medier. Enveis skriftlige kommentarer, et unyansert og ofte hatefullt, personfokusert ordgyteri bak et tastatur, er lite egnet til å skape god meningsutveksling eller forståelse for hverandre, ei heller å kunne tilnærme seg en felles forståelse av virkeligheten.

Her kan det passe med noen ord fra Salomos ordspråk:
Som epler av gull
i skåler av sølv
er ord som blir talt i rette tid.

For kroppen:
Selv om en i perioder gjennom året er ganske fysisk aktiv, er det også perioder hvor det blir mye stillesitting, noe som ikke er bra for kroppen i det hele tatt! Særlig i mørketiden er nok dørstokkmila litt vanskeligere å overstige enn ellers i året, spesielt hvis snøen uteblir. For oss som liker snø og vinteraktiviteter har det vært muligheter for fine skiturer og idyll mange steder. Dessverre avløses dette litt for ofte av regn og mildvær. Spinningsykkelen min har stått ubrukt i lengre tid, men er nå kommet litt mer til heder og verdighet. Å sykle innendørs er for meg en kjedelig aktivitet, men jeg klarer innimellom å motivere meg til å ta en liten økt, noen ganger sammen med ei avis eller en bok.

Naturopplevelser, skog og mark er lett tilgjengelig for de fleste av oss, så det er flott dersom en får til noen turer. Det gjør godt for både kropp og sjel å betrakte alle naturens små og store skatter.

Et vers av Halldis Moren Vesaas kan passe i denne forbindelse, både for hode og kropp:
Å nei, er jorda så grøn og herleg!
Og strålar himlen så blå og klår!
Vi står og stirer. Det er utruleg
at denne verda kan vere vår.

Sosialt:
Her forsøker jeg å være med til stede både fysisk og mentalt når det byr seg muligheter. I.o.m. at vi vel alle har noe bedre tid nå, så er det fint å kunne roe seg og være mer avslappet når vi først er sammen. Jeg oppdager at en får mer ut av samtaler med familie og venner når vi tar oss bedre tid. Da kan en nesten umerkelig gå over fra prat om vær og vind, fra våre vanlige gjøren og laden til å dele mer grunnleggende tanker om livet og tilværelsen eller om hvordan vi egentlig har det og opplever verden. Dette gjelder ikke minst i telefonsamtaler som det blir ganske mange av for tiden. Da kan en oppleve dette meningsfullt og berikende til glede for begge parter. Da har vi antagelig bidratt til en god dag for hverandre.

Her vil jeg sitere Dag Hammarskiøld:
Godhet er noe så enkelt som alltid å være til stede for andre, aldri søke seg selv.

Dette var mine betraktninger og forsøk på å gjøre tilværelsen mer levelig og meningsfylt for både meg selv og mine omgivelser, når vi står midt i vår tids største utfordring. Men vi er alle ulike og med forskjellige rammer og muligheter, så hver enkelt får finne sin egen måte å takle koronatiden på. Hovedsaken er nok at vi tenker mer over hva vi faktisk bruker tiden på, og reflekterer over tidens nøyaktige anvendelse og samtidig tar vare på oss selv og hverandre så godt vi kan.

En liten betraktning til slutt, uttalt av Cicero, som kanskje kan være en trøst i disse tider:
Den som har en hage og en boksamling behøver ikke savne noe.

Med ønske om at vi alle holder ut og at vi snart får tilbake hverdagen vår med bl.a. faste møter i Losjene!

Med Broderlig Hilsen
Ivar Sørensen
Storprelat.