Det har hos de fleste mennesker vært en trang til å ordne seg i samfunn eller grupper til gjensidig støtte. Slik er det også blant de fleste dyr i naturen rundt oss.
Leser man de gamle dokumenter som bl.a. Bibelen er bygget opp av, vil man finne at så snart jorden begynte å bli befolket, sluttet menneskene seg sammen i grupper og dannet forskjellige samfunn. Vi kan lese om at Patriarkene eller Prestekongene var de første samfunnsoverhoder, som de øvrige lojalt adlød. Vi leser også at Patriarken Jakob sendte menn til Egypt da hungersnøden truet landet, for å kjøpe korn til felles beste.
Forskjellige samfunn vokste opp og ble ganske mektige. Noen varte i flere hundre år for deretter å falle eller forsvinne, bl.a. på grunn av overdådighet og maktsyke. Samfunnet Troja vokste opp til høyt utviklede samfunn og falt sammen hele syv ganger før det avsluttende sammenbrudd. Store folkegrupper, slekter, klaner ble fordrevet fra Troja over Peloponnes og oppover i Europa, for senere å innta store deler av Tyskland, Italia og Frankrike. Senere la de grunnlaget for mange av dagens samfunnsordninger. Flere andre store samfunn har opplevd lignende vekst og sammenbrudd. Slik kunne man fortsette å vise til historiske hendelser som har hatt betydning for de moderne samfunn.
Imidlertid tør man anta at en av de skjønneste egenskaper som er nedlagt hos oss mennesker, nettopp består i denne trang til, og vilje til å støtte og hjelpe hverandre i de vanskeligheter som møter oss under vår forholdsvis korte vandring her i livet.
Mennesket lever som enkeltindivid og som samfunnsindivid. Den eldste form for samfunnsliv som vi kjenner til er
familiefellesskapet. I tidlig tid dannet små omvandrende stammer sine egne samfunn. Stammene samlet seg i større enheter og de fikk behov for å avgrense områder til andre stammer. Etter hvert ble det gode livsgrunnlaget på de grøderike steder nødvendig å forsvare overfor andre stammer som ønsket det samme området og de samme goder. Slik oppsto behov for forsvar og forsvarsverk omkring de forskjellige samfunn.
Gjennom tidene har det utviklet seg forskjellige slags samfunn med felles mål og interesser og med hensikt å oppnå det beste for alle innenfor samfunnet.
En egen art samfunn som mennesker har dannet er de såkalte "hemmelige" samfunn, "lukkede" samfunn eller Broderskap. De aller første slike "lukkede" Broderskap kan vi spore tilbake til mer enn 4000 år før vår tidsregning. De "hemmelige" samfunn oppsto som naturlige og formålstjenelige organer i menneskesinnets evige søken etter klarhet over livets mening og mål, og også over mer skjulte livsproblemer. De tilfredstillet til en viss grad menneskets indre følelse av ansvar overfor guddommelige makters krav til den enkelte.
Så og si alle Ordener har de samme utspring fra eldgamle Broderskap. Vi har således fra de eldre tider flere Ordener som Esseenerordenen, Elusinske Ordner, Pytagoreiske Ordener, Comasinerordenen, Munkeordener og senere ulike ridderordener, frimurerordener, laug og gilder.
Innenfor klostrene hersket et dypt og åndelig utviklet Broderskap. Flere av middelalderens Ordener bar med seg fra tidligere tider byggekunsten, skrivekunsten, steinhuggerkunsten, malerkunsten, legekunsten, læren om geometri og astronomi, aritmetikk og geografi. Nær beslektet med munkeordener var de geistlige Ridderordener som opprinnelig besto av hæravdelinger.
Fra årene etter 1090 har man dokumentasjon over utviklingen av de to store Ordener som etter hvert ble de ledende på mange områder i Middelhavslandene og resten av Europa; Johanitterordenen, også kjent som Hospitalridderne eller Malteserordenen, og Tempelherreordenen. Bak opprettelsen av Johanitterordenen sto til å begynne med noen italienske kjøpmenn som skapte et hospital (et tilholdssted) for pilegrimer som trengte til husly og pleie på sin vei til den hellige by.
1118 ble Tempelherreordenen stiftet av 9 grever og hertuger fra Frankrike, Tyskland og Italia. Ved et stort kirkemøte i den franske byen Troyes i 1128 fikk Tempelherreordenen sine Ordensregler av St. Bernhard (Bernhard av Clairvaux) og Ordenen ble anerkjent av paven som geistlig ridderorden direkte under pavens beskyttelse. Tempelherrenes Orden opphørte å eksistere som Orden under dette navn og under pavens beskyttelse i 1314, men den dukket opp igjen flere steder i Europa og i Amerika under andre navn, og med de samme Ordensregler som basis for deres arbeide. Etter denne tid har det ut fra disse to Ordener utviklet seg et solid mangfold av Ordener med positivt innhold og arbeidsoppgaver.
Et Ordensarbeide er således bygget opp etter eldgamle seremonier og skikker, samt læresetninger som alltid har sin fulle gyldighet. De fleste Ordener har et ritualverk som skriver seg fra de eldre tiders kunnskaper, og som inneholder mange visdomsord og evigvarende sannheter. Ideal og mål er et ønske om å hjelpe den enkelte til å finne en ledetråd for sitt liv.
Vi trenger alle et ledemotiv, en målsetting som kan gi oss utgangspunkt for et positivt livssyn. Ordenen R.H.K. er et godt arbeidssted for dette, og vil kunne vise veien til en positiv og skapende målsetting. De former og skikker man møter vil kunne bidra til å danne eller oppdra Brødrene i en positiv åndelig og etisk retning.
En av grunnpilarene i Ordensarbeidet er Broderskapet, og gjennom dette er hensikten å forsøke å høyne åndelige og etiske verdier i menneskesinnet. Det har alltid vært en felles streben innen de "hemmelige" ordener.
Alle lengter vi vel etter å nå fram til høye idealer. Ingen kan unngå de store og krevende spørsmål som sikkert blir, og må bli rettet til enhver som søker etter høyere mening med livet.
For mange mennesker er historie bare navn og årstall. For noen er det vitenskap som bare har interesse for forskere. For andre blir det sagn og hendinger som leses som interessant lektyre, men det blir heller ikke stort mer for de fleste.
Når det til enkelte tider kalles på nasjonale følelser, når man opplever store nasjonale tider, enten det er i farens stund eller i gledesstunder, da trer historien frem for de mange, og da helst det en er stolt av, det som inspirerer til dåd.
Det er få som tenker over at historien tilhører hverdagen, at hver generasjon overtar og etterlater seg historisk arv, og at hver gjerning skaper noe av historisk verdi, fra deg som enkeltmenneske eller som medlem i et samfunn. Det er når man bak hendingene, bak alle navn og tall, får øye på menneskene som har levet, i glede og sorg, nød og trygghet, kjærlighet og hat, og i deres liv og virke, det er først da at historisk kunnskap gir følelse av samhørighet med slektene som har gått foran.
Ordensarbeidet vil ofte gå på akkord med dagens evinnelige jag etter målstyrte resultater i økonomisk og karrieremessig henseende.
Ordensarbeidet vil være et pusterom i tidens jag og mas, et tilhold hvor de åndelige og medmenneskelige verdier skaper harmoni og balanse i livet.
Ordenen R.H.K. gir en verdifull oppgave for tenkende mennesker, idet en dypere tanke befinner seg i alle Ordenens former og sedvaner.
Det er viktig å nevne at det finnes såkalte "Ordener" i dag som har blitt etablert av ekstreme utbrytergrupper, sågar kriminelle grupper, og som benytter deler av seremonier og ritualer fra ekte ordensfellesskap for å sveise medlemmene sammen for å oppnå sine uakseptable og ekstreme mål. Ordenen Riddere av Det Hvite Kors tar på lik linje med øvrige seriøse ordensfellesskap sterk avstand fra disse organisasjoner og deres fremferd.